Gode relasjoner endrer hjernen

Nydelig liten artikkel om hvordan hjernen vår endres av trygge relasjoner – både i terapirommet og utenfor: Hjernen formes av bruken.

– Hjernen formes av bruken. Vi kan lindre smerte ved å arbeide med hjernens grunnstemning. Overøse mennesker med alt de ikke har fått av trygghet tidlig i livet. Til dette trenger vi fagpersoner som har et avklart forhold til seg selv, sine egne følelser og som nettopp derfor klarer å bygge trygge relasjoner.

shutterstock_82829656

– Vi står overfor et paradigmeskifte der vi ser på menneskelig smerte på en helt ny måte. I stedet for å dele den opp i hundrevis av diagnoser, ser vi fra forskningen at alt handler om regulering av følelser, om den mellommenneskelige nevrobiologien. Om å endre hjernens grunnstemning ved å gi mennesker det de ikke har fått, for å bli trygge, sier Mogens Albæk og Heine Steinkopf.

De døendes kropper

Hva angrer de døende på? Og hva kan det lære oss om hvordan vi skal leve?

Too often, it’s only as a patient realizes that he or she will lose their body that they finally appreciate how truly wonderful it is.

«I am going to miss this body so much,» a different patient, many decades younger, told me.

She held her hands up in the dim light that seeped through the sunshade on the window. She stared at them as though she had never seen them before.

«I’d never admit it to my husband and kids, but more than anything else, it’s my own body I’ll miss most of all. This body that danced and ate and swam and had sex and made babies. It’s amazing to think about it. This body actually made my children. It carried me through this world.»

141015151638-weathered-hands-story-top

Om selvmordstanker og livet forøvrig

Leste i dag tidlig Lene Marlins kronikk i Aftenposten, og synes den var såpass viktig at jeg vil publiserer den i sin helhet her. Med håp om at en som trenger akkurat en slik tekst, leser den.

Jeg ville ikke leve lenger

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle snakke om dette offentlig. Ikke fordi jeg skammet meg. Det gjør jeg ikke. Men mest fordi jeg bare ville bli ferdig med det.

Men år har gått, og jeg har innsett at jeg aldri blir helt ferdig med det. Det er en del av meg. Jeg lever med det hver dag og kommer til å bære det med meg for resten av livet. Så da kan jeg like godt si det høyt: At jeg prøvde å ta mitt eget liv. At jeg ikke fikset det konstante presset.

Det er egentlig rart. Hvordan man går fra å leve livet sitt for seg selv til plutselig å innse at man lever det for andre. Etter deres forventninger, deres drømmer. Hvor lett man selv forsvinner i andres krav. Hvor lett man lever andres liv.

Jeg ser det så ofte nå. Ungdommer som sliter. Selv godt voksne. Tenk at selv de etter så mange år fremdeles kjenner på presset. Så hva slags håp er det egentlig for oss da?

Et annet press

Jeg skulle ønske jeg kunne si at presset blir mindre jo eldre man blir. Det eneste jeg kan si er at det blir annerledes. Man har flere valg.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre meg selv lykkelig. Det innebar å ta noen valg som virket helt fjerne for folk rundt meg. Men jeg angrer ikke. For midt oppi mitt hektiske liv, som utad virket som en drøm, skjønte jeg at jeg måtte stoppe. På godt og vondt fant jeg ut tidlig hvordan jeg ikke kunne leve.

Dessverre gikk det litt for langt. Og fordi jeg ikke hadde styrken tidligere eller lyttet til min egen stemme og ingen andres, så gikk det noen år før jeg klarte å komme meg igjen. Akkurat det angrer jeg på. Men det har gjort at jeg lever livet mitt annerledes.

På godt og vondt fant jeg ut tidlig hvordan jeg ikke kunne leve. Og det er jo noe å være takknemlig for, der andre bruker mye lengre tid og til og med kanskje aldri ender opp med å ha det livet de selv ønsker.

Dro hjem i fritimene

Jeg har ennå vonde drømmer om ungdomsskolen. At de ringer meg opp og sier at jeg må ta de årene om igjen. Jeg følte at jeg ikke passet inn. Jeg følte meg rar og annerledes.

Hver gang vi hadde en time fri midt på dagen dro jeg hjem. Satt meg ned med gitaren, sang i tre kvarter før jeg løp tilbake. Det ga meg styrke. Jeg tenkte at jeg bare måtte komme meg gjennom tre år først, så skulle alt bli så mye bedre. Og det ble det. Av og til må man bare holde ut litt til …

Jeg var et sted i tyveårene der jeg lå på et iskaldt kjøkkengulv, oppløst i tårer og svak i kroppen. Vet ikke hvor mange timer det gikk, men det er faktisk sant at man kan gå tom for tårer. At kroppen ikke klarer for mye av gangen.

Jeg var helt utslitt. Men jeg hadde forsonet meg med at dette kom til å bli min siste kveld. Jeg skrev avskjedsbrev, overraskende kald og rolig. Jeg ville virkelig dø den natten. Da øynene lukket seg, var det liksom greit. Men flere timer etterpå våknet jeg. Helt forvirret, og med en forferdelig smerte.

Jeg hadde ikke nok krefter til å prøve igjen. Som var ironisk; jeg var for svak til å dø.

Viktig å bli hørt

Det ikke å bli hørt er en vond følelse. Ofte tar det lang tid før man endelig klarer å få ut ordene. Og da er det viktig at de som lytter tar det du sier alvorlig. For skjer ikke det, er det lett å trekke seg inn i skallet igjen. Og du opplever at det tunge du bærer på, de tankene som sliter deg ut må du fortsette å leve med alene. Den ensomheten er helt for jævlig.

Ta sitt eget liv? Du? Som har opplevd de fleste ungdommers store drøm? Som får reise rundt i verden, tjene penger, vinne priser? Hva har du å klage over? Jeg fikk høre at jeg var utakknemlig. Det voldsomme presset, forventningene. Jeg fikset ikke mer …

Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt.Den endeløse tomheten var helt forferdelig. Tilsynelatende var jo alt bra. Utad virket alt perfekt. Og det gjorde det enda verre. Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt. Det er alltid noen som har det verre.

Og ja, det er nok riktig. Men det betyr ikke at din eller min smerte er mindre vond.

Gjenkjennelig smerte

En gang havnet jeg på akutten og fikk høre at jeg hadde hatt veldig flaks. Jeg så på det som uflaks. Jeg ville jo dø, men der lå jeg.

Den natten lå jeg innerst på et stusslig rom, med et skjermbrett mellom meg og hun ved siden av. Jeg hørte henne snakke om hva som hadde skjedd. Det var noe om kjærlighetssorg og han som ikke ville ha henne likevel. Hun skjønte ikke hvordan hun kunne leve uten ham, det kom alltid til å være de to. Eller noe slikt.

Jeg forsvant inn og ut av søvn hele tiden, så det var mest bruddstykker av en samtale. Det var ingen gutt som gjorde at jeg havnet der. Men jeg kunne kjenne igjen smerten i stemmen hennes. Den var veldig lik min.

Vi er den vi blir. Av og til er det en lang, tøff vei å gå. Når man står midt oppi tårene, midt oppi det vonde, da er det vanskelig å se at det noensinne skal gå over. Man tror ikke på det!

Jeg opplever det i dag med folk jeg kjenner som sliter. Det er vanskelig å få dem til å tro at livet faktisk kan bli bra igjen. Men i sånne samtaler kan jeg alltid bruke meg selv som eksempel, fortelle hvordan det var å ligge på kjøkkengulvet, så svak og så ufattelig liten og ikke se håp noen steder. Og når de ser for seg det bildet, og så ser meg sitte der nå i dag rett foran seg, da ser jeg at det synker inn.

Hold ut!

Man kan ikke endre på fortiden. Men man kan endre på hvordan man velger å leve med den.

Av og til får jeg flashbacks fra tidligere hendelser. Ofte har jeg glemt dem, så når de bildene kommer kan de av og til bli voldsomme. Hele kroppen reagerer. Kroppen husker det hodet har glemt. Da kommer panikken. Jeg føler meg fanget og får pustevansker. Det går en stund før jeg klarer å si til meg selv at det er minner, og ikke nå. Da roer kroppen seg. Men den stunden det varer, er helt forferdelig.

Hver tåre inneholder så mye mer enn man tror. Jeg er blitt sett gråtende på TV, noe jeg aldri var forberedt på. Men noen samtaler og låter tok meg tilbake til fortiden. Det er både vondt og fint på samme tid. Det jeg kjente mest på er vissheten om at jeg kom meg gjennom det. Og det er sterkt for meg som aldri trodde jeg kom til å leve lenge nok til å bli 30.

Jeg er ikke flau over de tårene. Jeg skulle ha grått dem for lenge siden.

Så hvis du som leser dette ikke har det så godt akkurat nå, ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!

Gi hjernen en ferie

Fra artikkelen «Hit the Reset Button in Your Brain«, The New York Times

This month, many Americans will take time off from work to go on vacation, catch up on household projects and simply be with family and friends. And many of us will feel guilty for doing so. We will worry about all of the emails piling up at work, and in many cases continue to compulsively check email during our precious time off.

But beware the false break. Make sure you have a real one. The summer vacation is more than a quaint tradition. Along with family time, mealtime and weekends, it is an important way that we can make the most of our beautiful brains.

0810BRAIN-master495

Increasing creativity will happen naturally as we tame the multitasking and immerse ourselves in a single task for sustained periods of, say, 30 to 50 minutes. Several studies have shown that a walk in nature or listening to music can trigger the mind-wandering mode. This acts as a neural reset button, and provides much needed perspective on what you’re doing.

Daydreaming leads to creativity, and creative activities teach us agency, the ability to change the world, to mold it to our liking, to have a positive effect on our environment.

7037262215_7248b2b008_z

If we can train ourselves to take regular vacations — true vacations without work — and to set aside time for naps and contemplation, we will be in a more powerful position to start solving some of the world’s big problems. And to be happier and well rested while we’re doing it.

Tenk deg nøye om…

… når var egentlig sist du tenkte deg nøye om? En ny metastudie viser at majoriteten av oss faktisk synes det er ubehagelig å måtte sitte alene med tankene våre, selv om det bare er noen minutter:

“We had noted how wedded to our devices we all seem to be and that people seem to find any excuse they can to keep busy,” said Timothy Wilson, a psychology professor at the University of Virginia and lead author of the study. “No one had done a simple study letting people go off on their own and think.”

The results surprised him and have created a stir in the psychology and neuroscience communities. In 11 experiments involving more than 700 people, the majority of participants reported that they found it unpleasant to be alone in a room with their thoughts for just 6 to 15 minutes.

Moreover, in one experiment, 64 percent of men and 15 percent of women began self-administering electric shocks when left alone to think. These same people, by the way, had previously said they would pay money to avoid receiving the painful jolt.

It didn’t matter if the subjects engaged in the contemplative exercise at home or in the laboratory, or if they were given suggestions of what to think about, like a coming vacation; they just didn’t like being in their own heads.

It could be because human beings, when left alone, tend to dwell on what’s wrong in their lives. We have evolved to become problem solvers and meaning makers. What preys on our minds, when we aren’t updating our Facebook page or in spinning class, are the things we haven’t figured out — difficult relationships, personal and professional failures, money trouble, health concerns and so on. And until there is resolution, or at least some kind of understanding or acceptance, these thoughts reverberate in our heads. Hello rumination. Hello insomnia.

Les mer i artikkelen No Time to Think hos The New York Times

.

Thinking Cap

Følelser og fakta

Noen ganger tenker jeg på hvor rart det er at vi som nasjon har bestemt at alle barn skal ha obligatorisk undervisning i norsk, geografi, matematikk, naturfag, samfunnsfag, kunst og håndverk og engelsk, mens kunnskap om tanker, følelser og relasjoner skal de bare absorbere på magisk vis. Jeg tror mye lidelse kunne vært unngått hvis følgende kunnskap om følelser ble inkludert i grunnskolepensum (hentet fra artikkelen 3 facts about feelings):

1. Følelser har en funksjon:

Yes, even negative emotions, such as sadness, anxiety and anger, can be illuminating.

For instance, you might think you need to stifle your sadness. However, wallowing in or shunning sadness may mean missing an important message: your job just doesn’t feel rewarding.

If you notice your sadness, you may realize “you need a job where you feel more stimulated. This may motivate you to think about career changes,” and if you share your feelings, the people around you may step in to help.Feeling your feelings gives you the opportunity to follow your inner wisdom.

2. Du kan føle noe uten å handle på det:

Sometimes, acting on our emotions doesn’t serve us, and the thoughts wrapped up in these feelings are inaccurate. For instance, after being rejected romantically, you feel unlovable. You may even interpret this as a cold, hard fact. If you let this feeling rule your behavior, you might stop taking care of yourself or seeking supportive relationships.

What’s more helpful is to acknowledge how you’re feeling and explore the accuracy of your thoughts. In the above example, while “this emotion may feel understandable,” it’s also not true, Taitz said.

3. Det er viktig å bearbeide følelser:

We store our feelings in the body, which can result in stress and physical symptoms such as hypertension, muscle tension, gastrointestinal problems [and] headaches. (…) Processing our feelings provides cathartic release and honors our experience.

In fact, many addictive behaviors, such as substance abuse and problematic spending, stem from believing emotions are too overwhelming and trying to run from them. Running from our emotions can keep us stuck. Sitting with them opens us up to growth and learning.

"Do feelings have taste?" av ArchanN

«Do feelings have taste?» av ArchanN

Å komme til kjernen i terapi

Hvordan har det seg at det ofte er først mot slutten av en terapitime at man kommer til de dypere, mer følelsesladde temaene? Kjempefin artikkel om nettopp dette hos PsychCentral: «Getting to the good part in therapy«. Les et utdrag her:

Therapy clients often come to therapy with a conscious agenda of what they want to talk about, but there is always an unconscious agenda as well. The top item on that agenda is the preservation of safety.

Some people find it difficult to feel safe in the presence of another person. In their experience, closeness and intimacy lead to shame, rejection, punishment, or domination. Even the most empathic therapist can feel like a formidable obstacle to a person whose vulnerability has been exploited or disregarded, particularly in their earliest relationships.

The invitation to allow oneself to be known is like a double-edged sword. We long to express our deep, personal thoughts and feelings, but we dread the negative consequences we’re used to experiencing when we do so. The psyche protects itself by only allowing access to material that has already been processed and is therefore safe to be known.

However, as the process of therapy continues and the client repeatedly experiences the therapist as caring, understanding and nonjudgmental, the psyche’s self-protective defenses begin to loosen. Sometimes it may only feel safe to “know” certain memories and their attendant feeling states for short periods of time, like in the last few minutes of the therapy hour.

Hvordan velge riktig terapeut

Psychology Today har publisert en spennende artikkel av Jonathan Shedler om hva folk bør tenke over når de skal velge terapeut. Jeg synes dette gir mening! Les gjerne hele artikkelen for en mer grundig gjennomgang, eller nøy deg med følgende oppsummering:

So how do you choose a therapist? You steer clear of ideologues and experts-at-everything. You don’t search far and wide for someone who specializes in treating people with exactly your problem because there are no other people with exactly your problem. When you meet, notice whether the therapist seems more interested in you or your diagnosis. Notice whether the therapist invites you to think together about what is really the matter. Notice whether the two of you are able to develop a shared understanding of what is the matter that rings true to you, that was not already evident to you. The last part might take a few meetings but the trajectory should be moving in that direction from the beginning. If all of these ingredients are there, you’ve probably found a good one.

DIGITAL CAMERA