Trenger vi diagnoser?

Jeg har lenge vært kritisk til psykiske diagnoser, og synes dette blogginnlegget av psykolog Birgit Valla summerer godt noen av grunnene. Ja, diagnoser gir økonomiske rettigheter og tilgang til diverse tjenester, og kan til en viss grad fungere som et felles språk for behandlere. Men de kan også være stigmatiserende og gi et feilaktig bilde av årsakssammenhenger («jeg er lei meg fordi jeg er deprimert»). Jeg tror det er en myte at man som behandler er nødt til å vite hvilken diagnose en pasient har for å kunne finne riktig behandling. I mine øyne er det viktigste for å finne riktig tilnærming en ærlig, empatisk og grundig utforskning av hver enkelt pasients komplekse livsverden. I blogginnlegget skriver Valla om psykolog Paula Caplans bok: ”They say your’re crazy – how the world’s most powerful psychiatrists decide who’s normal”. Den går rett på min leseliste!

I boken sin skriver hun blant annet om det faktum at det ikke finnes noe vitenskapelig støtte for når en såkalt psykisk lidelse (som i seg selv er konstruerte størrelser, og refererer ikke til faktiske vitenskapelig definerte lidelser) inntreffer, altså: hvor går grensen for om man har lidelsen eller ikke selv om manualen lister opp ulike kriterier. Boken gir en skremmende beskrivelse av hvordan det mest innflytelsesrike systemet innen det psykiske helsefeltet ikke bare er uvitenskapelig, men også hvor stor skade det kan gjøre på det enkelte menneske.

Reklamer