Om selvmordstanker og livet forøvrig

Leste i dag tidlig Lene Marlins kronikk i Aftenposten, og synes den var såpass viktig at jeg vil publiserer den i sin helhet her. Med håp om at en som trenger akkurat en slik tekst, leser den.

Jeg ville ikke leve lenger

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle snakke om dette offentlig. Ikke fordi jeg skammet meg. Det gjør jeg ikke. Men mest fordi jeg bare ville bli ferdig med det.

Men år har gått, og jeg har innsett at jeg aldri blir helt ferdig med det. Det er en del av meg. Jeg lever med det hver dag og kommer til å bære det med meg for resten av livet. Så da kan jeg like godt si det høyt: At jeg prøvde å ta mitt eget liv. At jeg ikke fikset det konstante presset.

Det er egentlig rart. Hvordan man går fra å leve livet sitt for seg selv til plutselig å innse at man lever det for andre. Etter deres forventninger, deres drømmer. Hvor lett man selv forsvinner i andres krav. Hvor lett man lever andres liv.

Jeg ser det så ofte nå. Ungdommer som sliter. Selv godt voksne. Tenk at selv de etter så mange år fremdeles kjenner på presset. Så hva slags håp er det egentlig for oss da?

Et annet press

Jeg skulle ønske jeg kunne si at presset blir mindre jo eldre man blir. Det eneste jeg kan si er at det blir annerledes. Man har flere valg.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre meg selv lykkelig. Det innebar å ta noen valg som virket helt fjerne for folk rundt meg. Men jeg angrer ikke. For midt oppi mitt hektiske liv, som utad virket som en drøm, skjønte jeg at jeg måtte stoppe. På godt og vondt fant jeg ut tidlig hvordan jeg ikke kunne leve.

Dessverre gikk det litt for langt. Og fordi jeg ikke hadde styrken tidligere eller lyttet til min egen stemme og ingen andres, så gikk det noen år før jeg klarte å komme meg igjen. Akkurat det angrer jeg på. Men det har gjort at jeg lever livet mitt annerledes.

På godt og vondt fant jeg ut tidlig hvordan jeg ikke kunne leve. Og det er jo noe å være takknemlig for, der andre bruker mye lengre tid og til og med kanskje aldri ender opp med å ha det livet de selv ønsker.

Dro hjem i fritimene

Jeg har ennå vonde drømmer om ungdomsskolen. At de ringer meg opp og sier at jeg må ta de årene om igjen. Jeg følte at jeg ikke passet inn. Jeg følte meg rar og annerledes.

Hver gang vi hadde en time fri midt på dagen dro jeg hjem. Satt meg ned med gitaren, sang i tre kvarter før jeg løp tilbake. Det ga meg styrke. Jeg tenkte at jeg bare måtte komme meg gjennom tre år først, så skulle alt bli så mye bedre. Og det ble det. Av og til må man bare holde ut litt til …

Jeg var et sted i tyveårene der jeg lå på et iskaldt kjøkkengulv, oppløst i tårer og svak i kroppen. Vet ikke hvor mange timer det gikk, men det er faktisk sant at man kan gå tom for tårer. At kroppen ikke klarer for mye av gangen.

Jeg var helt utslitt. Men jeg hadde forsonet meg med at dette kom til å bli min siste kveld. Jeg skrev avskjedsbrev, overraskende kald og rolig. Jeg ville virkelig dø den natten. Da øynene lukket seg, var det liksom greit. Men flere timer etterpå våknet jeg. Helt forvirret, og med en forferdelig smerte.

Jeg hadde ikke nok krefter til å prøve igjen. Som var ironisk; jeg var for svak til å dø.

Viktig å bli hørt

Det ikke å bli hørt er en vond følelse. Ofte tar det lang tid før man endelig klarer å få ut ordene. Og da er det viktig at de som lytter tar det du sier alvorlig. For skjer ikke det, er det lett å trekke seg inn i skallet igjen. Og du opplever at det tunge du bærer på, de tankene som sliter deg ut må du fortsette å leve med alene. Den ensomheten er helt for jævlig.

Ta sitt eget liv? Du? Som har opplevd de fleste ungdommers store drøm? Som får reise rundt i verden, tjene penger, vinne priser? Hva har du å klage over? Jeg fikk høre at jeg var utakknemlig. Det voldsomme presset, forventningene. Jeg fikset ikke mer …

Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt.Den endeløse tomheten var helt forferdelig. Tilsynelatende var jo alt bra. Utad virket alt perfekt. Og det gjorde det enda verre. Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt. Det er alltid noen som har det verre.

Og ja, det er nok riktig. Men det betyr ikke at din eller min smerte er mindre vond.

Gjenkjennelig smerte

En gang havnet jeg på akutten og fikk høre at jeg hadde hatt veldig flaks. Jeg så på det som uflaks. Jeg ville jo dø, men der lå jeg.

Den natten lå jeg innerst på et stusslig rom, med et skjermbrett mellom meg og hun ved siden av. Jeg hørte henne snakke om hva som hadde skjedd. Det var noe om kjærlighetssorg og han som ikke ville ha henne likevel. Hun skjønte ikke hvordan hun kunne leve uten ham, det kom alltid til å være de to. Eller noe slikt.

Jeg forsvant inn og ut av søvn hele tiden, så det var mest bruddstykker av en samtale. Det var ingen gutt som gjorde at jeg havnet der. Men jeg kunne kjenne igjen smerten i stemmen hennes. Den var veldig lik min.

Vi er den vi blir. Av og til er det en lang, tøff vei å gå. Når man står midt oppi tårene, midt oppi det vonde, da er det vanskelig å se at det noensinne skal gå over. Man tror ikke på det!

Jeg opplever det i dag med folk jeg kjenner som sliter. Det er vanskelig å få dem til å tro at livet faktisk kan bli bra igjen. Men i sånne samtaler kan jeg alltid bruke meg selv som eksempel, fortelle hvordan det var å ligge på kjøkkengulvet, så svak og så ufattelig liten og ikke se håp noen steder. Og når de ser for seg det bildet, og så ser meg sitte der nå i dag rett foran seg, da ser jeg at det synker inn.

Hold ut!

Man kan ikke endre på fortiden. Men man kan endre på hvordan man velger å leve med den.

Av og til får jeg flashbacks fra tidligere hendelser. Ofte har jeg glemt dem, så når de bildene kommer kan de av og til bli voldsomme. Hele kroppen reagerer. Kroppen husker det hodet har glemt. Da kommer panikken. Jeg føler meg fanget og får pustevansker. Det går en stund før jeg klarer å si til meg selv at det er minner, og ikke nå. Da roer kroppen seg. Men den stunden det varer, er helt forferdelig.

Hver tåre inneholder så mye mer enn man tror. Jeg er blitt sett gråtende på TV, noe jeg aldri var forberedt på. Men noen samtaler og låter tok meg tilbake til fortiden. Det er både vondt og fint på samme tid. Det jeg kjente mest på er vissheten om at jeg kom meg gjennom det. Og det er sterkt for meg som aldri trodde jeg kom til å leve lenge nok til å bli 30.

Jeg er ikke flau over de tårene. Jeg skulle ha grått dem for lenge siden.

Så hvis du som leser dette ikke har det så godt akkurat nå, ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!

Reklamer