Knowledge in our gaps

There is a tendency for people to think science knows more than it knows. We hear phrases like «gaps in our knowledge» all the time, when in fact what we mainly have is knowledge in our gaps.

Michael Gazzaniga for Big Think.

Brennpunkt feilinformerer

Presidenten i Norsk Psykologforening, Tor Levin Hofgaard, kritiserer Brennpunkts unyanserte fremstilling av personer med schizofreni:

Og skulle vi tatt Brennpunkt på alvor i deres jag etter å sperre alle inne som dreper i Norge, ja så er det altså alle menn, som drikker alkohol og har trøbbel med kjæresten vi skal låse inne. Men det kan selvsagt ikke NRK si på TV. Da er det mye bedre å gå løs på en allerede svak gruppe som det allerede er masse tabuer rundt, og legge skylden på dem. Mot bedre vitende selvsagt. Kanskje er det bra TV, men til hvilken pris?

via Brennpunkt feilinformerer – Hofgaards blogg – Dagens Medisin.

Miljøterapeuten – den glemte terapeut?

Jeg har akkurat begynt å utforske psykologibloggen.no, og fant der dette fine innlegget om miljøterapeuter.

Det jeg mener med dette er å påpeke noe jeg synes er en fundamental feil ved enkelte døgnenheter i dag. Det er for lite samhandling, for lite utveksling av ideer, for lite felles teoretisk fundament. For lite helhetlig behandling rett og slett. Miljøterapien blir ofte marginalisert til pleie og oppbevaring, alt i påvente av at pasienten skal til behandling hos psykologen eller legen. Den rikdommen miljøterapeutene sitter med blir redusert til fragmenterte tiltak gjennomført av ildsjeler.

Jeg er så enig – her er det et enormt potensiale som går tapt! Les hele blogginnlegget her: Miljøterapeuten – den glemte terapeut? | Psykologibloggen.

Sosialpsykologiens renessanse

Det er ikke problematisk å hjelpe enkeltindividene. Men vi må slutte å skjule at dette er kulturelle og sosiale problem. Vi bør kommunisere tilbake til samfunnet en slags realisme i forhold til hva vi kan hamle opp med. Både psykiatrien og den kliniske psykologien har vært altfor nærsynte og behandlingskåte.

Professor i samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, Tor-Johan Ekeland, til Morgenbladet

Trenger vi diagnoser?

Jeg har lenge vært kritisk til psykiske diagnoser, og synes dette blogginnlegget av psykolog Birgit Valla summerer godt noen av grunnene. Ja, diagnoser gir økonomiske rettigheter og tilgang til diverse tjenester, og kan til en viss grad fungere som et felles språk for behandlere. Men de kan også være stigmatiserende og gi et feilaktig bilde av årsakssammenhenger («jeg er lei meg fordi jeg er deprimert»). Jeg tror det er en myte at man som behandler er nødt til å vite hvilken diagnose en pasient har for å kunne finne riktig behandling. I mine øyne er det viktigste for å finne riktig tilnærming en ærlig, empatisk og grundig utforskning av hver enkelt pasients komplekse livsverden. I blogginnlegget skriver Valla om psykolog Paula Caplans bok: ”They say your’re crazy – how the world’s most powerful psychiatrists decide who’s normal”. Den går rett på min leseliste!

I boken sin skriver hun blant annet om det faktum at det ikke finnes noe vitenskapelig støtte for når en såkalt psykisk lidelse (som i seg selv er konstruerte størrelser, og refererer ikke til faktiske vitenskapelig definerte lidelser) inntreffer, altså: hvor går grensen for om man har lidelsen eller ikke selv om manualen lister opp ulike kriterier. Boken gir en skremmende beskrivelse av hvordan det mest innflytelsesrike systemet innen det psykiske helsefeltet ikke bare er uvitenskapelig, men også hvor stor skade det kan gjøre på det enkelte menneske.

Delt i to

I dette animerte foredraget forteller psykiater og forfatter Iain McGilchrist om hvordan våre to hjernehalvdeler forstår og prosesserer informasjon ganske så forskjellig. Ganske så gøy!

Til alle b-mennesker

my father always said, «early to bed and
early to rise makes a man healthy, wealthy
and wise.»

it was lights out at 8 p.m. in our house
and we were up at dawn to the smell of
coffee, frying bacon and scrambled
eggs.

my father followed this general routine
for a lifetime and died young, broke,
and, I think, not too
wise.

taking note, I rejected his advice and it
became, for me, late to bed and late
to rise.

now, I’m not saying that I’ve conquered
the world but I’ve avoided
numberless early traffic jams, bypassed some
common pitfalls
and have met some strange, wonderful
people

one of whom
was myself — someone my father
never
knew.

«Throwing Away the Alarm Clock» av Charles Bukowski,
fra The Flash of Lighting Behind the Mountain.

466px-Clock_boy

Shake the dust

This is for the fat girls.

This is for the little brothers.
This is for the schoolyard wimps and for the childhood bullies that tormented them. For the former prom queen and for the milk crate ballplayers. For the nighttime cereal eaters and for the retired elderly Wal-Mart store front door greeters.
Shake the dust.

This is for the benches and the people sitting upon them. For the bus drivers driving a million broken hymns. For the men who have to hold down three jobs simply to hold up their children for the night schoolers and for the midnight bike riders trying to fly.
Shake the dust.

For the 2-year-olds who cannot be understood because they speak half-English and half-God. Shake the dust.
For the boys with the beautiful sisters.
Shake the dust.
For the girls with the brothers who are going crazy, for those gym class wallflowers, for the 12-year-olds afraid of taking public showers. For the kid who’s always late to class because he forgets the combination to his locker, for the girl who loves somebody else.
Shake the dust.

This is for the hard men who want love but know that it won’t come. For the ones who are forgotten. The ones the amendments do not stand up for. For the ones who are told to speak only when you are spoken to and then are never spoken to. Speak every time you stand, so you do not forget yourself. Do not let a moment go by that doesn’t remind you that your heart beats thousands of times every day and that there are enough gallons of blood to make every one of us oceans. Do not settle for letting these waves settle and for the dust to collect in your veins.

This is for the celibate pedophile who keeps on struggling. For the poetry teachers and for the people who go on vacations alone. For the sweat that drips off of Mick Jagger’s singing lips. For the shaking skirt on Tina Turner’s shaking hips. For the heavens and for the hells through which Tina has lived.

This is for the tired and for the dreamers.
For the families that will never be like the Cleavers, with perfectly made dinners and sons like Wally and the Beaver. This is for the bigots, for the sexists, for the killers, for the big house pen-sentenced cats becoming redeemers, and for the springtime that always seems to know to show up after every one of our winters.

This is for you.

Make sure that by the time the fisherman returns you are gone. Because just like the days, I burn at both ends and every time I write, every time I open my eyes, I am cutting out parts of myself just to give them to you. So shake the dust. And take me with you when you do. For none of this has ever been for me. All that pushes and pulls, it pushes for you.

So grab this world by its clothespins, and shake it out again and again. And hop on top
and take it for a spin. And when you hop off, shake it again. For this is yours.
Make these words worth it.

Make this not just another poem that I write. Not just another poem like just another night, that sits heavy above us all. Walk into it, breath it in. Let it crawl though the halls of your arms, like the millions of years of millions of poets coursing like blood, pumping and pushing, making you live, shaking the dust. So when the world knocks at your door, clutch the knob tightly and open on up. And run forward. Run forward as fast and as far as you must. Run into its widespread greeting arms with your hands outstretched before you, fingertips trembling though they may be.

Anis Mojgani