Gode relasjoner endrer hjernen

Nydelig liten artikkel om hvordan hjernen vår endres av trygge relasjoner – både i terapirommet og utenfor: Hjernen formes av bruken.

– Hjernen formes av bruken. Vi kan lindre smerte ved å arbeide med hjernens grunnstemning. Overøse mennesker med alt de ikke har fått av trygghet tidlig i livet. Til dette trenger vi fagpersoner som har et avklart forhold til seg selv, sine egne følelser og som nettopp derfor klarer å bygge trygge relasjoner.

shutterstock_82829656

– Vi står overfor et paradigmeskifte der vi ser på menneskelig smerte på en helt ny måte. I stedet for å dele den opp i hundrevis av diagnoser, ser vi fra forskningen at alt handler om regulering av følelser, om den mellommenneskelige nevrobiologien. Om å endre hjernens grunnstemning ved å gi mennesker det de ikke har fått, for å bli trygge, sier Mogens Albæk og Heine Steinkopf.

Reklamer

Om selvmordstanker og livet forøvrig

Leste i dag tidlig Lene Marlins kronikk i Aftenposten, og synes den var såpass viktig at jeg vil publiserer den i sin helhet her. Med håp om at en som trenger akkurat en slik tekst, leser den.

Jeg ville ikke leve lenger

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle snakke om dette offentlig. Ikke fordi jeg skammet meg. Det gjør jeg ikke. Men mest fordi jeg bare ville bli ferdig med det.

Men år har gått, og jeg har innsett at jeg aldri blir helt ferdig med det. Det er en del av meg. Jeg lever med det hver dag og kommer til å bære det med meg for resten av livet. Så da kan jeg like godt si det høyt: At jeg prøvde å ta mitt eget liv. At jeg ikke fikset det konstante presset.

Det er egentlig rart. Hvordan man går fra å leve livet sitt for seg selv til plutselig å innse at man lever det for andre. Etter deres forventninger, deres drømmer. Hvor lett man selv forsvinner i andres krav. Hvor lett man lever andres liv.

Jeg ser det så ofte nå. Ungdommer som sliter. Selv godt voksne. Tenk at selv de etter så mange år fremdeles kjenner på presset. Så hva slags håp er det egentlig for oss da?

Et annet press

Jeg skulle ønske jeg kunne si at presset blir mindre jo eldre man blir. Det eneste jeg kan si er at det blir annerledes. Man har flere valg.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre meg selv lykkelig. Det innebar å ta noen valg som virket helt fjerne for folk rundt meg. Men jeg angrer ikke. For midt oppi mitt hektiske liv, som utad virket som en drøm, skjønte jeg at jeg måtte stoppe. På godt og vondt fant jeg ut tidlig hvordan jeg ikke kunne leve.

Dessverre gikk det litt for langt. Og fordi jeg ikke hadde styrken tidligere eller lyttet til min egen stemme og ingen andres, så gikk det noen år før jeg klarte å komme meg igjen. Akkurat det angrer jeg på. Men det har gjort at jeg lever livet mitt annerledes.

På godt og vondt fant jeg ut tidlig hvordan jeg ikke kunne leve. Og det er jo noe å være takknemlig for, der andre bruker mye lengre tid og til og med kanskje aldri ender opp med å ha det livet de selv ønsker.

Dro hjem i fritimene

Jeg har ennå vonde drømmer om ungdomsskolen. At de ringer meg opp og sier at jeg må ta de årene om igjen. Jeg følte at jeg ikke passet inn. Jeg følte meg rar og annerledes.

Hver gang vi hadde en time fri midt på dagen dro jeg hjem. Satt meg ned med gitaren, sang i tre kvarter før jeg løp tilbake. Det ga meg styrke. Jeg tenkte at jeg bare måtte komme meg gjennom tre år først, så skulle alt bli så mye bedre. Og det ble det. Av og til må man bare holde ut litt til …

Jeg var et sted i tyveårene der jeg lå på et iskaldt kjøkkengulv, oppløst i tårer og svak i kroppen. Vet ikke hvor mange timer det gikk, men det er faktisk sant at man kan gå tom for tårer. At kroppen ikke klarer for mye av gangen.

Jeg var helt utslitt. Men jeg hadde forsonet meg med at dette kom til å bli min siste kveld. Jeg skrev avskjedsbrev, overraskende kald og rolig. Jeg ville virkelig dø den natten. Da øynene lukket seg, var det liksom greit. Men flere timer etterpå våknet jeg. Helt forvirret, og med en forferdelig smerte.

Jeg hadde ikke nok krefter til å prøve igjen. Som var ironisk; jeg var for svak til å dø.

Viktig å bli hørt

Det ikke å bli hørt er en vond følelse. Ofte tar det lang tid før man endelig klarer å få ut ordene. Og da er det viktig at de som lytter tar det du sier alvorlig. For skjer ikke det, er det lett å trekke seg inn i skallet igjen. Og du opplever at det tunge du bærer på, de tankene som sliter deg ut må du fortsette å leve med alene. Den ensomheten er helt for jævlig.

Ta sitt eget liv? Du? Som har opplevd de fleste ungdommers store drøm? Som får reise rundt i verden, tjene penger, vinne priser? Hva har du å klage over? Jeg fikk høre at jeg var utakknemlig. Det voldsomme presset, forventningene. Jeg fikset ikke mer …

Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt.Den endeløse tomheten var helt forferdelig. Tilsynelatende var jo alt bra. Utad virket alt perfekt. Og det gjorde det enda verre. Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt. Det er alltid noen som har det verre.

Og ja, det er nok riktig. Men det betyr ikke at din eller min smerte er mindre vond.

Gjenkjennelig smerte

En gang havnet jeg på akutten og fikk høre at jeg hadde hatt veldig flaks. Jeg så på det som uflaks. Jeg ville jo dø, men der lå jeg.

Den natten lå jeg innerst på et stusslig rom, med et skjermbrett mellom meg og hun ved siden av. Jeg hørte henne snakke om hva som hadde skjedd. Det var noe om kjærlighetssorg og han som ikke ville ha henne likevel. Hun skjønte ikke hvordan hun kunne leve uten ham, det kom alltid til å være de to. Eller noe slikt.

Jeg forsvant inn og ut av søvn hele tiden, så det var mest bruddstykker av en samtale. Det var ingen gutt som gjorde at jeg havnet der. Men jeg kunne kjenne igjen smerten i stemmen hennes. Den var veldig lik min.

Vi er den vi blir. Av og til er det en lang, tøff vei å gå. Når man står midt oppi tårene, midt oppi det vonde, da er det vanskelig å se at det noensinne skal gå over. Man tror ikke på det!

Jeg opplever det i dag med folk jeg kjenner som sliter. Det er vanskelig å få dem til å tro at livet faktisk kan bli bra igjen. Men i sånne samtaler kan jeg alltid bruke meg selv som eksempel, fortelle hvordan det var å ligge på kjøkkengulvet, så svak og så ufattelig liten og ikke se håp noen steder. Og når de ser for seg det bildet, og så ser meg sitte der nå i dag rett foran seg, da ser jeg at det synker inn.

Hold ut!

Man kan ikke endre på fortiden. Men man kan endre på hvordan man velger å leve med den.

Av og til får jeg flashbacks fra tidligere hendelser. Ofte har jeg glemt dem, så når de bildene kommer kan de av og til bli voldsomme. Hele kroppen reagerer. Kroppen husker det hodet har glemt. Da kommer panikken. Jeg føler meg fanget og får pustevansker. Det går en stund før jeg klarer å si til meg selv at det er minner, og ikke nå. Da roer kroppen seg. Men den stunden det varer, er helt forferdelig.

Hver tåre inneholder så mye mer enn man tror. Jeg er blitt sett gråtende på TV, noe jeg aldri var forberedt på. Men noen samtaler og låter tok meg tilbake til fortiden. Det er både vondt og fint på samme tid. Det jeg kjente mest på er vissheten om at jeg kom meg gjennom det. Og det er sterkt for meg som aldri trodde jeg kom til å leve lenge nok til å bli 30.

Jeg er ikke flau over de tårene. Jeg skulle ha grått dem for lenge siden.

Så hvis du som leser dette ikke har det så godt akkurat nå, ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!

Ny forskning belyser bivirkninger av antidepressiva

Fra PsychCentrals artikkel Warning: These Antidepressant Side Effects May Be Downplayed:

A new study discovers psychological problems resulting from depression medications have been understated, leading some authorities to question if the drugs have been over-prescribed. (…) Over half of people aged 18 to 25 in the study reported suicidal feelings and in the total sample there were large percentages of people suffering from “sexual difficulties” (62 percent) and “feeling emotionally numb” (60 percent).

Percentages for other effects included: “feeling not like myself” (52 percent), “reduction in positive feelings” (42 percent), “caring less about others” (39 percent) and “withdrawal effects” (55 percent). However, 82 percent reported that the drugs had helped alleviate their depression.

Er du redd for lykke?

Interessante saker fra Scientific American:

Unhappiness is often viewed as something to be prevented, avoided or eliminated. Yet recent studies reveal that for some people, feeling good is what scares them. Recognizing this fear and targeting it with therapy may be a critical first step before other mental illnesses can be treated.

People fear positive emotions for many reasons, such as feeling unworthy or believing good fortune inevitably leads to a fall, according to two new studies. Mohsen Joshanloo, a psychology graduate student at Victoria University of Wellington in New Zealand, developed a Fear of Happiness Scale, on which participants indicate their level of agreement with statements such as “Having lots of joy and fun causes bad things to happen.” Such beliefs can plague people in many countries, according to a study by Joshanloo published online in October 2013 in the Journal of Cross-Cultural Psychology. The study found the scale to be reliable in 14 different cultures.

Er du redd for lykke? Ta testen her.

Eksistensiell depresjon hos begavede barn

Because gifted children are able to consider the possibilities of how things might be, they tend to be idealists. However, they are simultaneously able to see that the world is falling short of how it might be. Because they are intense, gifted children feel keenly the disappointment and frustration which occurs when ideals are not reached. Similarly, these youngsters quickly spot the inconsistencies, arbitrariness and absurdities in society and in the behaviors of those around them. Traditions are questioned or challenged. For example, why do we put such tight sex-role or age-role restrictions on people? Why do people engage in hypocritical behaviors in which they say one thing and then do another? Why do people say things they really do not mean at all? Why are so many people so unthinking and uncaring in their dealings with others? How much difference in the world can one person’s life make?

Les mer her: Existential depression in gifted children Bilde