Gode relasjoner endrer hjernen

Nydelig liten artikkel om hvordan hjernen vår endres av trygge relasjoner – både i terapirommet og utenfor: Hjernen formes av bruken.

– Hjernen formes av bruken. Vi kan lindre smerte ved å arbeide med hjernens grunnstemning. Overøse mennesker med alt de ikke har fått av trygghet tidlig i livet. Til dette trenger vi fagpersoner som har et avklart forhold til seg selv, sine egne følelser og som nettopp derfor klarer å bygge trygge relasjoner.

shutterstock_82829656

– Vi står overfor et paradigmeskifte der vi ser på menneskelig smerte på en helt ny måte. I stedet for å dele den opp i hundrevis av diagnoser, ser vi fra forskningen at alt handler om regulering av følelser, om den mellommenneskelige nevrobiologien. Om å endre hjernens grunnstemning ved å gi mennesker det de ikke har fått, for å bli trygge, sier Mogens Albæk og Heine Steinkopf.

Reklamer

Diagnoser og sirkelargumentasjon

It should be clear that a DSM diagnostic category cannot be the “cause” of anything. A DSM diagnosis is a consensually agreed upon term—a form of shorthand—that we use to refer to a group of symptoms. If a colleague says a patient has generalized anxiety disorder, we know the patient has been excessively worried or anxious for six months or longer and it is severe enough to cause problems. That is basically all we know. Saying that anxiety is “caused” by generalized anxiety disorder makes no more sense than saying “anxiety is caused by anxiety.” A label is not a cause.

Les mer hos Psychology Today.

 

stories__all_new_tales_by_danielspacek-d4guhtl

Psykiatri i ubalanse

Den biomedisinske psykiatrien prøver i sin higen etter vitenskapelig legitimitet å etterligne den medisinske modellen, men de to er egentlig ikke sammenlignbare. DSM-diagnostikken kan illustreres med at leger i somatikken kuttet ut helhetsforståelsen og sa at pasienten hadde et blodsukkerregulerings-problem, et øyeproblem og et fotproblem, i stedet for å snakke om komplikasjoner som følge av diabetes. Når fenomener kun inndeles etter sine ytringsformer, ender man opp med en fragmentert forståelse og en rekke diagnoser. En mer helhetlig forståelsesmåte derimot, rettet inn mot den underliggende dynamikk, vil kunne favne alle utslag av patologier under samme paraply i ett og samme begrepssystem.

Fra «Psykiatri i ubalanse«, Morgenbladet

Trenger vi diagnoser?

Jeg har lenge vært kritisk til psykiske diagnoser, og synes dette blogginnlegget av psykolog Birgit Valla summerer godt noen av grunnene. Ja, diagnoser gir økonomiske rettigheter og tilgang til diverse tjenester, og kan til en viss grad fungere som et felles språk for behandlere. Men de kan også være stigmatiserende og gi et feilaktig bilde av årsakssammenhenger («jeg er lei meg fordi jeg er deprimert»). Jeg tror det er en myte at man som behandler er nødt til å vite hvilken diagnose en pasient har for å kunne finne riktig behandling. I mine øyne er det viktigste for å finne riktig tilnærming en ærlig, empatisk og grundig utforskning av hver enkelt pasients komplekse livsverden. I blogginnlegget skriver Valla om psykolog Paula Caplans bok: ”They say your’re crazy – how the world’s most powerful psychiatrists decide who’s normal”. Den går rett på min leseliste!

I boken sin skriver hun blant annet om det faktum at det ikke finnes noe vitenskapelig støtte for når en såkalt psykisk lidelse (som i seg selv er konstruerte størrelser, og refererer ikke til faktiske vitenskapelig definerte lidelser) inntreffer, altså: hvor går grensen for om man har lidelsen eller ikke selv om manualen lister opp ulike kriterier. Boken gir en skremmende beskrivelse av hvordan det mest innflytelsesrike systemet innen det psykiske helsefeltet ikke bare er uvitenskapelig, men også hvor stor skade det kan gjøre på det enkelte menneske.