Ny forskning belyser bivirkninger av antidepressiva

Fra PsychCentrals artikkel Warning: These Antidepressant Side Effects May Be Downplayed:

A new study discovers psychological problems resulting from depression medications have been understated, leading some authorities to question if the drugs have been over-prescribed. (…) Over half of people aged 18 to 25 in the study reported suicidal feelings and in the total sample there were large percentages of people suffering from “sexual difficulties” (62 percent) and “feeling emotionally numb” (60 percent).

Percentages for other effects included: “feeling not like myself” (52 percent), “reduction in positive feelings” (42 percent), “caring less about others” (39 percent) and “withdrawal effects” (55 percent). However, 82 percent reported that the drugs had helped alleviate their depression.

Reklamer

Viktig om behandlingsrelasjonen

Fra kronikken «Færre piller, flere samtaler!» av Anders Danielsen Lie, Morgenbladet april 2013. 

Jeg liker ikke å bruke meg selv som eksempel. Men jeg gikk selv lenge i terapi hos en psykiater som dessverre døde i fjor. Gjennom alle årene jeg gikk til ham, prøvde han ut en masse forskjellige teknikker på meg: psykodynamisk terapi, kognitiv atferdsterapi og tankefeltterapi, for å nevne noen. Jeg tror ikke jeg var hans enkleste pasient. Grunnen til at jeg kontaktet ham igjen og igjen når ting var vanskelig, var ikke på grunn av hans metoder, men fordi han var et godt menneske. Relasjonen var behandlingen.

 

Diagnoser og sirkelargumentasjon

It should be clear that a DSM diagnostic category cannot be the “cause” of anything. A DSM diagnosis is a consensually agreed upon term—a form of shorthand—that we use to refer to a group of symptoms. If a colleague says a patient has generalized anxiety disorder, we know the patient has been excessively worried or anxious for six months or longer and it is severe enough to cause problems. That is basically all we know. Saying that anxiety is “caused” by generalized anxiety disorder makes no more sense than saying “anxiety is caused by anxiety.” A label is not a cause.

Les mer hos Psychology Today.

 

stories__all_new_tales_by_danielspacek-d4guhtl

Hør denne stemmen!

Throughout all of this, what I would ultimately realize was that each voice was closely related to aspects of myself, and that each of them carried overwhelming emotions that I’d never had an opportunity to process or resolve, memories of sexual trauma and abuse, of anger, shame, guilt, low self-worth. The voices took the place of this pain and gave words to it, and possibly one of the greatest revelations was when I realized that the most hostile and aggressive voices actually represented the parts of me that had been hurt most profoundly, and as such, it was these voices that needed to be shown the greatest compassion and care.

Psykiatri i ubalanse

Den biomedisinske psykiatrien prøver i sin higen etter vitenskapelig legitimitet å etterligne den medisinske modellen, men de to er egentlig ikke sammenlignbare. DSM-diagnostikken kan illustreres med at leger i somatikken kuttet ut helhetsforståelsen og sa at pasienten hadde et blodsukkerregulerings-problem, et øyeproblem og et fotproblem, i stedet for å snakke om komplikasjoner som følge av diabetes. Når fenomener kun inndeles etter sine ytringsformer, ender man opp med en fragmentert forståelse og en rekke diagnoser. En mer helhetlig forståelsesmåte derimot, rettet inn mot den underliggende dynamikk, vil kunne favne alle utslag av patologier under samme paraply i ett og samme begrepssystem.

Fra «Psykiatri i ubalanse«, Morgenbladet

Sosialpsykologiens renessanse

Det er ikke problematisk å hjelpe enkeltindividene. Men vi må slutte å skjule at dette er kulturelle og sosiale problem. Vi bør kommunisere tilbake til samfunnet en slags realisme i forhold til hva vi kan hamle opp med. Både psykiatrien og den kliniske psykologien har vært altfor nærsynte og behandlingskåte.

Professor i samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, Tor-Johan Ekeland, til Morgenbladet

Trenger vi diagnoser?

Jeg har lenge vært kritisk til psykiske diagnoser, og synes dette blogginnlegget av psykolog Birgit Valla summerer godt noen av grunnene. Ja, diagnoser gir økonomiske rettigheter og tilgang til diverse tjenester, og kan til en viss grad fungere som et felles språk for behandlere. Men de kan også være stigmatiserende og gi et feilaktig bilde av årsakssammenhenger («jeg er lei meg fordi jeg er deprimert»). Jeg tror det er en myte at man som behandler er nødt til å vite hvilken diagnose en pasient har for å kunne finne riktig behandling. I mine øyne er det viktigste for å finne riktig tilnærming en ærlig, empatisk og grundig utforskning av hver enkelt pasients komplekse livsverden. I blogginnlegget skriver Valla om psykolog Paula Caplans bok: ”They say your’re crazy – how the world’s most powerful psychiatrists decide who’s normal”. Den går rett på min leseliste!

I boken sin skriver hun blant annet om det faktum at det ikke finnes noe vitenskapelig støtte for når en såkalt psykisk lidelse (som i seg selv er konstruerte størrelser, og refererer ikke til faktiske vitenskapelig definerte lidelser) inntreffer, altså: hvor går grensen for om man har lidelsen eller ikke selv om manualen lister opp ulike kriterier. Boken gir en skremmende beskrivelse av hvordan det mest innflytelsesrike systemet innen det psykiske helsefeltet ikke bare er uvitenskapelig, men også hvor stor skade det kan gjøre på det enkelte menneske.