Gode relasjoner endrer hjernen

Nydelig liten artikkel om hvordan hjernen vår endres av trygge relasjoner – både i terapirommet og utenfor: Hjernen formes av bruken.

– Hjernen formes av bruken. Vi kan lindre smerte ved å arbeide med hjernens grunnstemning. Overøse mennesker med alt de ikke har fått av trygghet tidlig i livet. Til dette trenger vi fagpersoner som har et avklart forhold til seg selv, sine egne følelser og som nettopp derfor klarer å bygge trygge relasjoner.

shutterstock_82829656

– Vi står overfor et paradigmeskifte der vi ser på menneskelig smerte på en helt ny måte. I stedet for å dele den opp i hundrevis av diagnoser, ser vi fra forskningen at alt handler om regulering av følelser, om den mellommenneskelige nevrobiologien. Om å endre hjernens grunnstemning ved å gi mennesker det de ikke har fått, for å bli trygge, sier Mogens Albæk og Heine Steinkopf.

Reklamer

Om selvmordstanker og livet forøvrig

Leste i dag tidlig Lene Marlins kronikk i Aftenposten, og synes den var såpass viktig at jeg vil publiserer den i sin helhet her. Med håp om at en som trenger akkurat en slik tekst, leser den.

Jeg ville ikke leve lenger

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle snakke om dette offentlig. Ikke fordi jeg skammet meg. Det gjør jeg ikke. Men mest fordi jeg bare ville bli ferdig med det.

Men år har gått, og jeg har innsett at jeg aldri blir helt ferdig med det. Det er en del av meg. Jeg lever med det hver dag og kommer til å bære det med meg for resten av livet. Så da kan jeg like godt si det høyt: At jeg prøvde å ta mitt eget liv. At jeg ikke fikset det konstante presset.

Det er egentlig rart. Hvordan man går fra å leve livet sitt for seg selv til plutselig å innse at man lever det for andre. Etter deres forventninger, deres drømmer. Hvor lett man selv forsvinner i andres krav. Hvor lett man lever andres liv.

Jeg ser det så ofte nå. Ungdommer som sliter. Selv godt voksne. Tenk at selv de etter så mange år fremdeles kjenner på presset. Så hva slags håp er det egentlig for oss da?

Et annet press

Jeg skulle ønske jeg kunne si at presset blir mindre jo eldre man blir. Det eneste jeg kan si er at det blir annerledes. Man har flere valg.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre meg selv lykkelig. Det innebar å ta noen valg som virket helt fjerne for folk rundt meg. Men jeg angrer ikke. For midt oppi mitt hektiske liv, som utad virket som en drøm, skjønte jeg at jeg måtte stoppe. På godt og vondt fant jeg ut tidlig hvordan jeg ikke kunne leve.

Dessverre gikk det litt for langt. Og fordi jeg ikke hadde styrken tidligere eller lyttet til min egen stemme og ingen andres, så gikk det noen år før jeg klarte å komme meg igjen. Akkurat det angrer jeg på. Men det har gjort at jeg lever livet mitt annerledes.

På godt og vondt fant jeg ut tidlig hvordan jeg ikke kunne leve. Og det er jo noe å være takknemlig for, der andre bruker mye lengre tid og til og med kanskje aldri ender opp med å ha det livet de selv ønsker.

Dro hjem i fritimene

Jeg har ennå vonde drømmer om ungdomsskolen. At de ringer meg opp og sier at jeg må ta de årene om igjen. Jeg følte at jeg ikke passet inn. Jeg følte meg rar og annerledes.

Hver gang vi hadde en time fri midt på dagen dro jeg hjem. Satt meg ned med gitaren, sang i tre kvarter før jeg løp tilbake. Det ga meg styrke. Jeg tenkte at jeg bare måtte komme meg gjennom tre år først, så skulle alt bli så mye bedre. Og det ble det. Av og til må man bare holde ut litt til …

Jeg var et sted i tyveårene der jeg lå på et iskaldt kjøkkengulv, oppløst i tårer og svak i kroppen. Vet ikke hvor mange timer det gikk, men det er faktisk sant at man kan gå tom for tårer. At kroppen ikke klarer for mye av gangen.

Jeg var helt utslitt. Men jeg hadde forsonet meg med at dette kom til å bli min siste kveld. Jeg skrev avskjedsbrev, overraskende kald og rolig. Jeg ville virkelig dø den natten. Da øynene lukket seg, var det liksom greit. Men flere timer etterpå våknet jeg. Helt forvirret, og med en forferdelig smerte.

Jeg hadde ikke nok krefter til å prøve igjen. Som var ironisk; jeg var for svak til å dø.

Viktig å bli hørt

Det ikke å bli hørt er en vond følelse. Ofte tar det lang tid før man endelig klarer å få ut ordene. Og da er det viktig at de som lytter tar det du sier alvorlig. For skjer ikke det, er det lett å trekke seg inn i skallet igjen. Og du opplever at det tunge du bærer på, de tankene som sliter deg ut må du fortsette å leve med alene. Den ensomheten er helt for jævlig.

Ta sitt eget liv? Du? Som har opplevd de fleste ungdommers store drøm? Som får reise rundt i verden, tjene penger, vinne priser? Hva har du å klage over? Jeg fikk høre at jeg var utakknemlig. Det voldsomme presset, forventningene. Jeg fikset ikke mer …

Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt.Den endeløse tomheten var helt forferdelig. Tilsynelatende var jo alt bra. Utad virket alt perfekt. Og det gjorde det enda verre. Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt. Det er alltid noen som har det verre.

Og ja, det er nok riktig. Men det betyr ikke at din eller min smerte er mindre vond.

Gjenkjennelig smerte

En gang havnet jeg på akutten og fikk høre at jeg hadde hatt veldig flaks. Jeg så på det som uflaks. Jeg ville jo dø, men der lå jeg.

Den natten lå jeg innerst på et stusslig rom, med et skjermbrett mellom meg og hun ved siden av. Jeg hørte henne snakke om hva som hadde skjedd. Det var noe om kjærlighetssorg og han som ikke ville ha henne likevel. Hun skjønte ikke hvordan hun kunne leve uten ham, det kom alltid til å være de to. Eller noe slikt.

Jeg forsvant inn og ut av søvn hele tiden, så det var mest bruddstykker av en samtale. Det var ingen gutt som gjorde at jeg havnet der. Men jeg kunne kjenne igjen smerten i stemmen hennes. Den var veldig lik min.

Vi er den vi blir. Av og til er det en lang, tøff vei å gå. Når man står midt oppi tårene, midt oppi det vonde, da er det vanskelig å se at det noensinne skal gå over. Man tror ikke på det!

Jeg opplever det i dag med folk jeg kjenner som sliter. Det er vanskelig å få dem til å tro at livet faktisk kan bli bra igjen. Men i sånne samtaler kan jeg alltid bruke meg selv som eksempel, fortelle hvordan det var å ligge på kjøkkengulvet, så svak og så ufattelig liten og ikke se håp noen steder. Og når de ser for seg det bildet, og så ser meg sitte der nå i dag rett foran seg, da ser jeg at det synker inn.

Hold ut!

Man kan ikke endre på fortiden. Men man kan endre på hvordan man velger å leve med den.

Av og til får jeg flashbacks fra tidligere hendelser. Ofte har jeg glemt dem, så når de bildene kommer kan de av og til bli voldsomme. Hele kroppen reagerer. Kroppen husker det hodet har glemt. Da kommer panikken. Jeg føler meg fanget og får pustevansker. Det går en stund før jeg klarer å si til meg selv at det er minner, og ikke nå. Da roer kroppen seg. Men den stunden det varer, er helt forferdelig.

Hver tåre inneholder så mye mer enn man tror. Jeg er blitt sett gråtende på TV, noe jeg aldri var forberedt på. Men noen samtaler og låter tok meg tilbake til fortiden. Det er både vondt og fint på samme tid. Det jeg kjente mest på er vissheten om at jeg kom meg gjennom det. Og det er sterkt for meg som aldri trodde jeg kom til å leve lenge nok til å bli 30.

Jeg er ikke flau over de tårene. Jeg skulle ha grått dem for lenge siden.

Så hvis du som leser dette ikke har det så godt akkurat nå, ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!

Hvordan velge riktig terapeut

Psychology Today har publisert en spennende artikkel av Jonathan Shedler om hva folk bør tenke over når de skal velge terapeut. Jeg synes dette gir mening! Les gjerne hele artikkelen for en mer grundig gjennomgang, eller nøy deg med følgende oppsummering:

So how do you choose a therapist? You steer clear of ideologues and experts-at-everything. You don’t search far and wide for someone who specializes in treating people with exactly your problem because there are no other people with exactly your problem. When you meet, notice whether the therapist seems more interested in you or your diagnosis. Notice whether the therapist invites you to think together about what is really the matter. Notice whether the two of you are able to develop a shared understanding of what is the matter that rings true to you, that was not already evident to you. The last part might take a few meetings but the trajectory should be moving in that direction from the beginning. If all of these ingredients are there, you’ve probably found a good one.

DIGITAL CAMERA

Hvem er du, terapeut?

En ny studie tyder på at personlige egenskaper hos terapeuten har stor betydning for hvor godt utbytte pasienten får av terapien. Stor faglig selvtillit fra terapeutens side, ga ikke nødvendigvis god behandling – et funn som overrasket psykolog og forsker Helene Amundsen Nissen-Lie.

– Vi så at hos terapeuter som tvilte på egen kompetanse, hadde pasientene mer positiv effekt av terapien. Hun mener forskning på psykoterapi lenge har neglisjert problemstillingen med individuelle forskjeller mellom terapeuter, også kalt terapeuteffekten – kanskje fordi svarene man får kan bli ubehagelige.

Studien som tyder på at litt terapeut-tvil kan være bra, er en del av Nissen-Lies doktoravhandling ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, som hun fullfører i disse dager.

– Vi tror at sammenhengen her kan skyldes at terapeuter som oppgir mer tvil evner å reflektere over eget bidrag i terapien. Det vil tilsi at de er mer ydmyke, og dermed er mer sensitive og lydhøre ovenfor pasienten, sier hun.

Illustrasjon hentet fra morgenbladet.no

Illustrasjon hentet fra morgenbladet.no

Er du redd for lykke?

Interessante saker fra Scientific American:

Unhappiness is often viewed as something to be prevented, avoided or eliminated. Yet recent studies reveal that for some people, feeling good is what scares them. Recognizing this fear and targeting it with therapy may be a critical first step before other mental illnesses can be treated.

People fear positive emotions for many reasons, such as feeling unworthy or believing good fortune inevitably leads to a fall, according to two new studies. Mohsen Joshanloo, a psychology graduate student at Victoria University of Wellington in New Zealand, developed a Fear of Happiness Scale, on which participants indicate their level of agreement with statements such as “Having lots of joy and fun causes bad things to happen.” Such beliefs can plague people in many countries, according to a study by Joshanloo published online in October 2013 in the Journal of Cross-Cultural Psychology. The study found the scale to be reliable in 14 different cultures.

Er du redd for lykke? Ta testen her.

Viktig om behandlingsrelasjonen

Fra kronikken «Færre piller, flere samtaler!» av Anders Danielsen Lie, Morgenbladet april 2013. 

Jeg liker ikke å bruke meg selv som eksempel. Men jeg gikk selv lenge i terapi hos en psykiater som dessverre døde i fjor. Gjennom alle årene jeg gikk til ham, prøvde han ut en masse forskjellige teknikker på meg: psykodynamisk terapi, kognitiv atferdsterapi og tankefeltterapi, for å nevne noen. Jeg tror ikke jeg var hans enkleste pasient. Grunnen til at jeg kontaktet ham igjen og igjen når ting var vanskelig, var ikke på grunn av hans metoder, men fordi han var et godt menneske. Relasjonen var behandlingen.

 

Diagnoser og sirkelargumentasjon

It should be clear that a DSM diagnostic category cannot be the “cause” of anything. A DSM diagnosis is a consensually agreed upon term—a form of shorthand—that we use to refer to a group of symptoms. If a colleague says a patient has generalized anxiety disorder, we know the patient has been excessively worried or anxious for six months or longer and it is severe enough to cause problems. That is basically all we know. Saying that anxiety is “caused” by generalized anxiety disorder makes no more sense than saying “anxiety is caused by anxiety.” A label is not a cause.

Les mer hos Psychology Today.

 

stories__all_new_tales_by_danielspacek-d4guhtl

Bedre kjærester

Psychology Today gir deg 15 «enkle» råd for et bedre samliv. Jeg liker spesielt nummer 3 og 4!

3. Overcome your L.D.D. (Listening Deficit Disorder). Whole-hearted listening is the greatest spiritual gift you can give to your partner. Drop the defensiveness, and listen only to understand, without interrupting, correcting facts, or counter-punching. Save your defense for another conversation.

4. Be self-focused. Connect with friends and family, pursue your own interests, and be of service to others. If your primary energy isn’t directed to living your own life as well as possible, you’ll be over-focused on your partner in a worried or critical way.

 

Hør denne stemmen!

Throughout all of this, what I would ultimately realize was that each voice was closely related to aspects of myself, and that each of them carried overwhelming emotions that I’d never had an opportunity to process or resolve, memories of sexual trauma and abuse, of anger, shame, guilt, low self-worth. The voices took the place of this pain and gave words to it, and possibly one of the greatest revelations was when I realized that the most hostile and aggressive voices actually represented the parts of me that had been hurt most profoundly, and as such, it was these voices that needed to be shown the greatest compassion and care.